Navn:Tommy Urhaug
Født: 16.06.1980
Sivilstand: Gift med Gunn
Bor:    På Manger i Radøy kommune. (ca 5 mil nord for Bergen)
Yrke:  Student/idrettsutøver
Klubb:   Stord BTK
Spiller med: Stiga BOOST TC belegg og Stiga TUBE ALUMINIUM stamme.

Jeg begynte med bordtennis når jeg var 15 år. På ungdomskolen hadde jeg bordtennis i valgfag og det var min far som var trener. Etter som det viste seg at jeg hadde talent for bordtennis i tillegg til at jeg likte å drive på med det, begynte vi å trene litt på utenom skolen. Siden jeg kommer fra et lite sted var det ikke så mye fritidsaktiviteter når man måtte bruke rullestol. Jeg har en medfødt funksjonshemming som gjør at jeg bruker rullestol, men kan gå litt ved hjelp av krykker. Funksjonshemmingen min stoppet meg ikke i å drive med idrett.

Jeg har alltid likt å være i aktivitet og ballidretter var min store lidenskap. En ball hadde jeg med meg nesten hvor jeg var. Det har nok min familie og venner fått erfare en del ganger. I tillegg til at jeg selv ville drive med idrett har jeg også en mor og far som alltid la til rette for at jeg skulle få drive med noe. De stilte alltid opp og støttet meg. Slike ting betyr mye og har betydd mye for min idrettskarriere. Etter hvert meldte jeg meg inn i Bergen HIL. Ikke for å spille bordtennis, men for å finne en idrett som jeg kunne drive med. Valget falt på rullestolbasket, men etter kort tid gikk jeg over til bordtennis og det skulle vise seg å bli et valg jeg ikke angrer på.

Jeg var med i min første turnering i 1995. Kort tid etterpå ble jeg invitert på en landslagssamling og året etter fikk jeg min debut på det norske landslaget. For meg var det et stort øyeblikk, fordi jeg ikke hadde tenkt at å spille på et landslag skulle skje med meg. Etter det gikk det bare slag i slag. Første EM i 1997. Der tapte jeg alle kamper, men vant sett. Fikk med meg en bronsemedalje i lag som fjerde man på laget.  Året etter kom mitt første VM. Også der ble det tøffe tak, men bare det å få spille i et verdensmesterskap var stort. Mitt gjennombrudd kom i 1999. Da var det EM i Slovakia og jeg klarte der å vinne 2 gull. Jag vant singel i tillegg til at vi vant lag. En enorm opplevelse som jeg aldri kommer til å glemme. Prestasjonene der førte også til at jeg kvalifiserte meg til Paralympics i Sydney 2000. I årene som fulgte har det vært utrolig mange opplevelser jeg er glad jeg har fått med meg. Det har etter hvert blitt 7 EM gull, 4 VM gull og bronse fra Paralympics.

Bordtennis ble fra 1998 og utover en ekstrem stor del av livet mitt. Jeg er privilegert som har fått lov å holde på med idretten slik som jeg har gjort og har planer om å gjøre noen år til. Men det er viktig å understreke at jeg hadde ikke klart det om det ikke hadde vært for de støttespillere jeg har hatt rundt meg. En familie som alltid har stått bak og støttet meg. Landslaget med Jan Bergersen i spissen som jeg nå har samarbeidet med i over 10 år. Han har lagt ned et fantastisk arbeid for at jeg skal kunne prestere best mulig. Klubben min Stord BTK, har jeg også alltid i ryggen. De er aldri vonde å be dersom jeg trenger noe. Atle Irgens og Thor Gunnar Bjelland ordner opp. I tillegg har jeg opp gjennom årene hatt treningspartnere som har vært fantastiske. Min far, Raymond Espenes og Rolf Erik Paulsen har lagt ned mange timer. Sistnevnte har også gjennom mange år vært min lagkamerat på landslaget. En fantastisk person som har gitt meg enorm inspirasjon til å satse slik som jeg har gjort. Lært mye av han. Og kanskje den viktigste personen er min kone Gunn. Hun er enorm støtte og jeg er evig takknemlig for den støtten hun gir meg. Alle disse positive personene har en stor del av æren for de resultat jeg har oppnådd. Og flere gode resultat blir det forhåpentlig videre fremmover.

Utenom bordtennisen og det den fører med seg er det ikke tid til å drive med så mye annet, men noe blir det. Fritidsaktiviteter som båt, litt gitarspilling, ATV, sykkel osv. Jeg bruker å si at jeg studerer når jeg har tid og det stemmer vel sånn ca . Jeg har vært heldig å ha kunnet drive med idretten på fulltid og da er det vanskelig å kombinere med studier eller jobb. Men jeg holder på med ergoterapeut utdanning som jeg håper å kunne jobbe som etter endt karriere, men først er det 3 nye år med trening som venter. Planene videre fremover ender med Paralympics i London 2012.